MogOmona@monamoe.com
+47 932 36 482
Facebook

Blogginnlegg etter kategori

blank

Hvorfor er vi foreldre så redde for å være med på bilder?

…”-nei sånn derre familiebilde trenger vi ikke, vi tar bare bilder av barna vi!” Det har jeg hørt mange ganger det;) Det er noen spørsmål jeg som fotograf stadig stiller meg selv: Hvorfor i all verden er vi så redde for å bli tatt bilde av? Hvorfor er vi så kritiske til oss selv? Kunne vi ikke la det være da? I allefall når det kommer til familiefotograferinga! Da synes jeg vi skulle værra litt rause vi foreldre, og være med på morroa og ta det litt som det er! Nå skal du høre hvorfor:

Jeg hører ofte fra foreldre i studio hos meg: “Neida, jeg behøver ikke være med på noe bilder jeg. Jeg liker ikke å bli fotografert skjønner du” ” Jeg blir aldri pen på bilder jeg!” Da sier fotograf monings med et glis: “for no’ rør, klart du blir fin på bilder!” Vet du, det er en ting du kankskje ikke har tenkt på: Barna dine hører hva du sier! Hvordan skal vi forvente at de smiler og er naturlige foran kamera, når vi ikke tør selv? Og hva lærer vi dem om det å være pen på bilder? Er det egentlig sånn at de fineste bildene er de hvor man har en nydelig kjole, hvert hårstrå ligger perfekt og man ikke kan finne en ugjevnhet i huden om man leter med lupe en gang;) hihi ELLER kan det være sånn (som fotograf monings nemlig tror;) at de fineste bildene er de med mest følelse i. Med mest mulig EKTE følelser i! Ka du tru? Følger du meg i den tankegangen?

Jeg tenker jo at bilder er mer enn bare å være pen. Det er faktisk minner også! Jeg tror nemlig ikke barna våre bryr seg så veldig om at vi ser helt perfekte ut på det bildet. Trur du det da? At de gjerne vil ha et familiebilde med en sånn “hot-mama” lissom, en som det ikke er en folde på, med sånn selfies trut og dådyrøyne? (du veit;) Jeg elsker sånne perfekte bilder jeg, da synes jeg at jeg er skikkelig pen! (Men det er jo ikke meg..det må jeg bare innrømme;) Jeg tror de vil se et bilde med en glad mamma og pappa på som ler sammen med dem. Og kanskje om mange år vil de ta det fram og si: åhh for et koselig bilde! Det var akkurat sånn det var!

En annen ting: Når vi får tilbake bildene og skal til å granske (ikke se på dem, nei GRANSKE dem hihi) Ja da er det bare en person vi ser på. Gjett hvem..Bingo! Helt korrekt: vi ser bare på oss selv! (..og vi tar jo ikke akkurat på oss “vennlig brillene” som vi har på når vi ser på bilder av andre. Neida, vi setter sirlig på oss “super-kritisk-dømmende og sylskarp i kritikken brillene” Du har de du også ikke sant? Så setter vi igang og ser etter skrukker, bustete hår, kviser, tykke overarmer, eller: “kunne det værra ei lita dobbelhake jeg ser der?” eller et alt for stort smil (ikke bra!) haha! sånn er det med oss voksne. Det som er så dumt når man har på disse brillene er at det vi kanskje ikke ser er et av barnas kjærlige blikk på deg, din manns hånd sånn godt rundt skulderen din, latteren og livsgleden i øynene på ditt andre barn i det han ler høyt, for den andre av fars hender kiler ham i nakken. Din mann’s litt sjenerte blikk. (Han har jo tross alt blitt med til fotografen bare for å gjøre deg glad ikke sant?) For han er i all hemlighet enda reddere for å bli tatt bilde av enn du er! Helt sant! Så det jeg prøver å si er: Om du titter nøye på familiebildene dine med “kjærlighets brillene” på – ja da tror jeg du har et bilde av akkurat hvor heldig du er! Akkurat hvor heldig du er som er en del av en fantastisk gjeng.. og best av alt, en hærlig gjeng som er glad i deg og stolt av deg akkurat sånn som du er!

Se for deg dette: Et av barna tar fram dette bildet om 30 år og sier noe sånt som det her: “Jeg er så glad i dette bildet her. Det var akkurat sånn det var i min familie. Det var så typisk Mamma, hun lente seg lissom litt bakover når hun lo (og lo aaaalt for høyt!) så hele kroppen rista! Og pappa, som han alltid var like rolig uansett.” (Lurer på hvordan hun fikk dratt ham med til fotografen foressten? Det hadde aldri min mann gjordt!;) haha

Poenget mitt er ijaffal dette: Jeg synes rett og slett vi skal være litt modige når det kommer til å være med på familiefotograferinga. Ikke ta det så høytidlig. Legg igjen gamle fordommer mot seg selv på bilder! Slipp deg løs og ha det gøy sammen med barna! familiebilder handler nemlig ikke om å være penest mulig, men om å ha minner om sånn det engang var! Og om du fortsatt ikke synes du er no særlig snasen på de bildene så gjør følgende: Legg dem i en skuff for de kan fort være sånne små magiske frø som blir til utrolig fine bilder med åra serru! Åsså kan det jo hende noen andre setter stor pris på bildene etterhvert;) .. og en ting til: Om dere foreldre er med og synes det er gøy med fotograferinga, ja så kan jeg garantere dere fine bilder av barna;)

Tudeluuu, over og ut og svær klem fra den filosoferende fotograf monings:)

(Her er noen eksempler på familiefotograferinger. hvis du vil se – hærlige øyeblikk og hærlige folk!)

 

 

 

2 Responses to Hvorfor er vi foreldre så redde for å være med på bilder?

  1. Tone Adriana Haxholli 13.04.2016 at 08:49 #

    Fantastisk beskrevet! Denne tror jeg mange fint kan kjenne seg igjen i, og få en oppvekker av :)

    • mona 13.04.2016 at 12:20 #

      Tusen takk Tone Adriana:) Jeg kjenner iallefall igjen meg selv også;) Ha en super dag! klem

Leave a Reply