MogOmona@monamoe.com
+47 932 36 482
Facebook

Blogginnlegg etter kategori

blank

sommerbryllup i Grimstad

Her kommer et kjempekoselig sommerbryllup fra meg midt oppe i juleforberedelsene:) Dette var et kjempe fint bryllup ute på en øy ved Grimstad. Fotograf monings ble hentet i en liten båt og da vi nærmet oss den lille øya kunne jeg se flagg i alle farger og et herlig festpyntet hyttetun – sååå romantisk!! Ingeborg og Torstein hadde invitert venner fra fjern og nær til å feire bryllup på den gamle familiehytta og hele familien var i sving med å gjøre siste finpuss på border og mat da jeg kom. Fantastisk koselig.
Vi rakk akkurat å ta bilder før den første regndråpen falt (og som jeg pleier å si: alt som faller i sløret betyr lykke – så her ble det plenty av lykke denne dagen;) Brudeparet annkom vielsen i en trebåt og jeg synes det var så vakkert da det regnet tett, og brudeparet gikk opp stien der alle sto under paraplyer og ventet, det er ofte sånne øyeblikk som rører mest.
En fantastisk fin dag med så utrolig masse glede <3

Ha en fin dag du også!
kjempeklem fra meg

→ link til innlegg

om det nye livet – en litt anderledes nyfødtfotografering

I Sommer var jeg så heldig at jeg fikk fotografere både gravidefoto og nyfødtfoto med denne herlige familien. De mistet sin lille Mariell og for meg ble det en sterk opplevelse å fotografere sånn midt inne livene deres – der en enorm glede og en stor sorg gikk hånd i hånd. En utrolig inspirerende og vakker familie <3 Iselin blogger så fint “om å miste det kjæreste man har” her, så jeg spurte henne om hun ville være “gjesteblogger” å skrive noen ord til bildene jeg hadde tatt. Det har hun gjordt, og det er vakre ord som rører i noe dypt der inne og sier mye om livet <3 Hun skriver:

Tusen takk til deg Mona for at jeg får være gjesteblogger! Det at du har tatt så fantastiske bilder av vår lille familie er jeg så glad og takknemlig for. Takk for at du ville forevige en bitteliten bit av vår hverdag. En koselig dag med mye latter, varme og kjærlighet.

Å gå fra fire til tre og tilbake til fire igjen… Martinius er vårt nyeste medlem i familien som nå skulle vært på fem.
Det er ingen dans på roser å få barn etter å ha mistet et barn. Selvfølgelig er det fantastisk å få dette nye, vakre og herlige vesenet til jorden! En glede og lykke for hele familien. Men å få barn etter man har mistet fører med seg masse tanker og følelser som ellers aldri hadde vært der. Dårlig samvittighet og forferdelig masse savn etter henne som er borte. Mariell skulle jo blitt storesøster. Hun skulle opplevd lillebror hun også! En stor og flott lillebror som Mina Sofie forguder. Hun bare elsker ham. Skal være med på alt av bleieskift og stell. Vil holde å bære, kose og klemme hele tiden. Så utrolig stolt hun er av å bli storesøster for andre gang. Også hos henne er følelsene mer utenpå igjen. Gråter over lillesøster, Mariell. Over savnet, og sorgen av at hun er død. Det er mange tårer i huset etter Martinius kom. Tårer av glede og av sorg hos oss alle sammen. “Det er livet… ” -” Du vet mamma, det er sånn livet er! Det gir å det tar”- Mina Sofie, 8 år!

Jeg vet Mariell smiler stolt til Martinius hver dag, smiler til oss alle sammen. Hun er med oss hele tiden. Hun er med på alt vi gjør. Hun bare er… lyset.., kjærlighet… varme… godhet… nærhet… hun er.
Det er litt som vinden. Jeg kan ikke se den, men jeg føler den. Sånn er det med Mariell. Ser henne ikke, men føler henne hele tiden❤️
Vi lever videre for deg og alt hva du var vår kjære engel. Nå med en ny liten skapning som skal avle glede og håp på ny.

-Iselin

→ link til innlegg

Den store stygge ulven

Jeg vet ikke om du, som jeg har fått med deg vårt lands rovdyrspolitikk. Altså, jeg er ingen politiker, og også skal jeg innrømme at jeg er ganske redd for å uttale meg om politiske saker i Norge av det jeg oppfatter som et land med ganske så streng sensur, på den måten at du skal være “politisk korrekt” til enhver tid og ikke si noe utenfor allfar vei. Du blir fort sagt i mot på en måte som ikke akkurat oppfordrer til konstruktiv debatt, men lissom får passet litt påskrevet. (Kan godt hende det bare er jeg som føler det sånn åsså..men nå har jeg iallefall bestemt meg for å drite i det og skrive helt ærlige saker fra mitt hjerte her på bloggen min, så får man velge å lese det eller ei;)

Dagens lille hjertesukk fra meg gjelder det regjeringens vedtak om å drepe 47 av norges ulvebestand på 68 ulver, jeg vet ikke, ikke er jeg sauebonde og ikke er jeg politiker, men dette skjærer i hjertet mitt altså. Hvordan har vi kommet dit at vi aksepterer dette? Ulven er et rovdyr og jeg lurer på om vi, som rovdyr selv, ser på ulven som en konkurrent heller enn en ressurs. Jeg tror nok også at vi er ganske så redde for ulven av helt andre grunner enn at den tar 2% av de sauene våre som blir borte/dør på beite (ja jeg hørte det på radion, det er kun så lite som taes av ulv de resterende sauene som dør på beite dør antagelig av helt andre årsaker..) men ulvejakt har vel lange tradisjoner i oss tenker jeg. Jeg lurer på om ikke den gode gamle overtroen rundt ulv sitter littegranne gjemt inne i genene våre. (Jeg møtte foressten en mann på bryllup i helgen som jobbet med å forske på dette med gener, han fortalte meg at det er bevist at måten våre forfedre tenkete/følte osv. faktisk ligger lagret i genene våre!) så kan det kanskje være sånn da, at vi nå har satt igang en heksejakt på ulven utrfa våre gammel overtro gjemt i oss om at ulven er en trollmann, en djevel, den onde?

Sånn jeg tenker så må det jo være sånn her: Ulven er like nødvendig for vår jord som vi menneskene er det, den har like mye livets rett som oss. Ulven er skapt her sammen med oss i en verden som er satt sammen i perfekt ballanse mellom rovdyr og byttedyr, liv og død. men nå tror jeg vi mennesker har kommet litt ut av ballanse. Vi hamstrer kjøtt og dreper for å legge kjøtt på lager, eller kaste det om det blir for mye. Vi er villig til å ofre naturens ballanse for å fråtse og la grådighetskulturen vår blomstre. Vi går ikke av veien for å drepe vår venn ulven på veien. Jeg lurer litt på jeg om der er vi som har blitt varulver (eller zombier) som går hensynsløst frem og dreper alt som kommer i vår vei. Det føles lissom litt som om vi går med øynene lukket og bare utrydder alt vi ikke liker. Jeg tror det er på tide vi åpner øynene litt (ja kanskje det holder med å gløtte bare littegranne i begynnelsen, så vi ikke får helt sjokk;) Jeg tror vi må åpne øynene og se på hva det er vi elsker. Virkelig se. Er det penger, makt og materielle goder som gjør oss glade og gir oss kjærlighet og liv? (kjærlighet er forresten det samme som lykke tror jeg, som vi driver å jager etter;) Er det sånn da at vi virkelig føler kjærlighet og tilhørighet i verden ved å se alt som en trussel og ved å drepe hverandre? (i dette tilfelle vår bror ulven) Eller er det kanksje sånn at vår sårt etterlengtede lykke og kjærlighet ligger i det å leve sammen i respekt og kjærlighet her på jorden? Vi er født med vår frie vilje, å blindt følge den “syke” flokkens avgjørelser er ikke fri vilje. Det har ingenting å gjøre med frihet – og heller ikke kjærlighet) Jeg tror det er på tide vi våger å gløtte på øynene alle sammen, bruke våre frie vilje til å sette kjærlighet først! Til å våge å stå for verdier som kjærlighet og respekt for moder jord og alle våre søsken. Ulven er fri. Den lever på jorda med samme rett som alle andre, den elsker jorda den går på, den liker å puste inn frisk luft og vandre fritt tundt i skogene, som antagelig vi også gjorde en gang i tiden (kanskje liggger også dette latent i genene våre, ja kanskje det er sånn at vi egentlig er litt sjalu på ulvens frihet og ubetingede kjærlighet til jorda;) Hihi, det hadde jeg ikke tenkt på før gitt;) . Hvilken rett har vi til å tvinge den til å leve i territorier bestemt for den? til å drepe/kue og utrydde? Skaper dette kjærlighet, respekt og liv da tro?

Jeg hadde en sånn innmari sterk drøm en gang for mange år siden om hvordan vi skulle lage fred på jorda, den var uhyre enkel : vi skulle bare slutte å drepe i grådighetens navn. Skulle vi drepe skulle det være i kjærlighet. På den måten, sa drømmen, blir det fred på jorda over natta. Jeg tror det sant skjønner dere. Det er derfor jeg tar imot rare blikk og skarpe komentarer hver gang jeg forklarer at jeg ikke spiser kjøtt (men kan spise vilt en gang i mellom), det er derfor jeg fanger myggen inni hånda og slipper den ut istedet for å drepe den… og kanskje tar jeg feil, men jeg synes det føles så godt å tro på at det er så enkelt at om vi velger kjærlighet fremfor grådighet så finner vi lykken og veien til fred.

Herregud, der hadde dagens artikkel som jeg leste om å redusere ulvebestanden vår satt meg igang med å bable om kjærlighet, frihet og verdensfreden gitt-hihihi – Du får ta det som det det er, kun tanker fra meg som jeg kaster ut, men om det skulle inspirere deg så håper jeg du får en skikkelig fin dag fylt med ekte frihet, kjærlighet og liv:)

La vår bror ulven leve!

Masse gode klemmer fra meg.

til-bloggpost

→ link til innlegg

Christine og Monica

Jeg har jo så utrolig mange fine bryllup fra sommer som jeg gleder meg til å blogge, men så klarte jeg ikke å vente med dette fine bryllupet fra Stavern i sommer. Detta var jo et drømmebryllup for fotograf monings, med to bruder- som betyr to kjoler og to brudebuketter, det er jo som Christine og Monica hadde skrevet bakpå menyen «to bruder er bedre enn en» Det kan fort være veldig sant, ihvertfall sånn utfra en fotografs perspektiv;) hihi

Dette var virkelig en helt fantastisk dag med så mye glede, latter, tårer og kjærlighet. Hærlige mennesker og nydelig mat. En fantastisk feiring av kjærligheten. Jeg kosa meg så utrolig masse.

Jeg har jo sånn mani med å plukke opp fjær jeg finner på min vei og stikke de nedi håret bak, på den måten hender det fotograf monings fyller hele hårpryden med fjær av alle slag utover dagen og kvelden (og går rundt resten av kvelden som en sånn litt vimsete indianer – på dansegulevet også , tror nok mitt indianer navn ut fra det fort kunne vært klukkende høne..hihihihi). Denne dagen fikk jeg også hjelp av barna (som synes dette var kjempe gøy!) og var ute å plukket fjær til meg i pausene, så da jeg kom hjem og stilte meg forann speilet for å pusse tenna hadde, fortsatt perleøredobbene på og ikke mindre enn jeg 11 fjær stikkende opp i håret;) hihi Det tror jeg er ny rekord og betyr helt sikkert masse lykke:) Tusen takk for at jeg fikk være med dere Christine og Monica. Dere er så gode sammen. Ønkser dere alt det beste i hele vide verden!

klem
mona

→ link til innlegg

Huldra

huldra is a seductive forest creature found in Scandinavian folklore. (Her name derives from a root meaning “covered” or “secret”.) In Norwegian folklore, she is known as Huldra. She is known as the skogsrå (forest spirit) or Tallemaja (pine tree Mary) in Swedish folklore, and Ulda in Sámi folklore
-From Wikipedia

Dress: Joanne Fleming Design
Model: Tilde Moldestad Sandmæl
Photography/styling: DagDrømmerne /Mona Moe Machava and Barbro Titlestad

→ link til innlegg

Hverdagsmagi

 

“And above all, watch with glittering eyes the whole world around you because the greatest secrets are always hidden in the most unlikely places. Those who don’t believe in magic will never find it.”
-Roald Dahl.

 

Jeg synes jo at det er så mye som skjer i livet som jeg absolutt mener er litt magisk. Åkæi, jeg skal innrømme at jeg har en liten tendens til å synes at det meste er litt magisk, men hvis man begynner å se hvor mye fint som faller på plass og skjer rundt en i hverdagen på underfundig vis så er det jo ganske magisk da! Har du noen gang opplevd at du tenker mye på en ting, og vipps så dukker denne tingen opp overalt. Si f.eks at du ønsker deg veldig en spesiell type hund, er det ikke rart da at alle går forbi med akkurat den hunden, og uansett hva du leser eller ser på tv så handler det om denne hunden. Jeg vet ikke, men sånn er det iallefall støtt med meg, og jeg synes det er ganske så magisk!

Menneskemøter f.eks, synes jeg støtt går under kategorien hverdagsmagi:) Når jeg reiser rundt i brylluper møter jeg så mange fantastiske mennesker. Jeg kan ikke begynne å fortelle om alle en gang, men jeg kan jo nevne noen: da jeg kjørte over fjellet en gang og stoppet på et bittelite gatekjøkken for å få meg noe mat, og endte opp med en sånn fantastisk samtale med dama bak disken om hvordan vi burde ta bedre vare på jorda vår og livet og døden. Det viste seg at vegetarianeren og fotograf monings og den middelaldrene dama i gatekjøkkenet med gilde-forklet godt knyttet rundt livet hadde en hel masse til felles, og jeg tror vi kunne prata hele dagen om ikke jeg skulle prøve å komme frem i tide! (som jeg forøvrig ikke gjorde..jeg stoppa så mange ganger over fjellet for å ta bilder og se på naturen at jeg ikke var fremme før halv tolv på kvelden-heldigvis var ikke bryllupet før dagen etter hihi;) En annen gang bodde jeg hos tante Margrete i Sogndal (altså ikke min tante, men tanta til bruden). Hun var en sånn fantastisk dame, som med masse omsorg stelte til med rundstykker og egg til meg rundt kjøkkenbordet da jeg kom fram og var sliten etter en hel dags kjøring, det viste seg at tante Margrete også var sykepleier og det var et sånt fint menneskemøte som jeg satte så stor pris på! Og nå sist, for et par helger siden kom jeg i snakk med en onkel, som het Finn Stokke, som viste seg hadde jobbet som medisinsk fotograf i alle år (altså jeg ante ikke at tittelen fantes en gang jeg;) og var veldig opptatt av døden. Han hadde laget en utstilling i Stavanger kunstforening med noen av disse bildene og det hadde blitt til en bok.  “Den skal jeg jaggu sende deg” sa han. Tenk, jeg tror ikke han viste hvor ‘spot on’ det traff. Fotograf monings som er så opptatt av foto og døden og denne uken begynte med faget “kriser i et sjelesørgerisk perspektiv” som en del av min Mastergrad i Diakoni. Tenk, så fikk jeg den pakken med boken og åpnet den opp, der på forsiden sto det: “om døden og sorgen” og da jeg åpnet den var det første jeg så: overskriften “Presten og fotografen” og masse utrolig vakre bilder og tekst, jeg synes nesten det var som om boka var laga spesielt til meg jeg;) Det var en utrolig fin gave som jeg ble så glad for! Og at den skulle komme akkurat nå, når jeg virkelig tenkte så mye på dette, ja det er jo litt magisk, synes du ikke det da?

En annen type hverdagsmagi jeg liker godt er ting som skjer i naturen, og spesielt med dyr. Når man ser ville dyr foreksempel, ja så er jo den nesten sånn magisk i seg selv. En gang i våres var det så varmt i hagen min at alle furukonglene spratt ut på en gang, det smalt og poppet i hagen min og hørtes ut som en popcornkjele. Tenk det! Det er vel hverdagsmagi vel?

Men nå babler jeg jo, poenget mitt er iallefall at det er så mange sånne fine ting som skjer hele tiden, som fine menneskemøter, eller bare naturen og dyra, små “tilfeldigher” som sikkert kan bli forklart som nettopp det: tilfeldigheter. Eller så kan vi jo velge å se det som små gaver og da blir det magisk, og for meg iallefall er det dette som gjør hverdagen så fin. At du aldri vet når det skal skje noe magisk neste gang;)

Ha en fin dag fyllt til randen med magi!
Kjempeklem fra monings.
Hverdagsmagi

→ link til innlegg